A Travellerspoint blog

Bo-Bo-Bo-li-li-li-via-via-via! Viva Bolivia! (in english)

sunny 10 °C

DSC_1929.jpg
Yesterday Bolivia met Venezuela in La Paz in the qualification for the World Cup. Venezuala had learned from Argentina's 6-1 loss to the Bolivians in La paz a while ago, and arrived in the city almost 2 weeks before the game to prepare for playing football at 3600 meeters above the sea.
Walking the steep streets in La Paz, in my normal, rather quick pace, I feel like 70 when I am halfway up. I have been a while at high altitude, crossing the border from San Pedro in Chile where we passed over 4000 meters, and when I was stuck in Uyuni (3665 above sea) for 3 days because of a local strike for better road conditions (-a claim I don't find hard to understand). So I don't feel the altitude so much, except for when I walk too fast, or even when I climbed up to my seat at the stadium to watch the game.

None of the teams have much of a chance to reach the Cupa del Mundo. But this was probably my only chance to see a match at this altitude, and the David against Goliath victory against Argentina made us hope for an interesting game. I went with travelling-amigos from New Zealand, Australia, England and Poland, all them people I met in Uyuni. One nice side-effect of beeing stuck in this town in southern Bolivia, was that all the travellers, in need of information on what was going on, talked to each other. The road out of town was blocked by trucks, same with the train line. A lot of rumours went around, about how long this could last, that dynamite was used against buses in other parts of the district, and we wrote our namees on lists for buses that never went. For me it was mostly anoying, but other people had flights they might miss, or they where on shorter trips and wasn't happy to sit 3 days in a town where most shops where closed, and not much happened. Well, not totally closed...a knock on the door opened meny of the shops..

This city is definetly my favourite so far on this trip. Arriving at night, you drive in from above the city, and see all the lights of La Paz. And at daytime, walking in the streets, between the buildings you will have a wiew to a 5000 meeter high, snow covered mountain.

Before we got to the stadium, I got the result of Norways match against Macedonia. 0-0 means we have about 0.1 % chance of managing to reach South Africa. So my hopes was on Bolivia.
But the game was more or less destroyed by Venezuelans who tried to win an Oscar, and a referee that belived in their acting. Stopping the game as much as possible was definetly in their interest, since the Bolivians are much more used to play in this thin air. And when Bolivia missed on a penalty, and Venezuela got a lucky goal, the 0-1 result was fair . But the match was a nice experience, after all.
DSC_1926.jpg
I'll be in Bolivia 1-2 weeks more, do some trekking and maby go north to the jungle. Then I'll go to Peru, and in July I'll meet a friend from Norway in Quito, Equador.

Hope You're fine!

Suerte!

Alf

Posted by alferling 06:12 Archived in Bolivia Comments (0)

Endelig ute av Uyuni

sunny 7 °C

DSC_1849.jpg

I gaar morges sto jeg opp paa Hostal El Salvador i Uyuni, rusla ut av rommet og spurte de foerste jeg traff om det var noe nytt. Og fikk hoere at blokkaden var over, bussene gikk!
Jeg fikk meg billet til La Paz, og naar vi kjoerte ut fra Uyuni klappa hele bussen.
Paa vei ut av byen, paa en stoevete vei uten asfalt, hvor de dessuten hadde glemt aa bygge bru over et par elver, saa hadde jeg full forstaaelse for de streikende i Uyuni. Jeg reiste jo gjennom omraadet i den toerre aarstida, men jeg har sett TV-bilder fra regntida, hvor bussene "svoemte" over elvene. Siste kveld i Uyuni kom prefekten fra regionen byen ligger i. Omtrent hele byen, og 100 eller saa backpackere var samla paa torget for aa hoere hva han hadde aa si. Det kunne like gjerne vaert fra en norsk politisk debatt: "-dere maa skjoenne, noen veier er statens ansvar, noen regionens og noen lokale myndigheter...og sorry; dette er ikke mitt ansvar". Etter hva jeg skjoente var han fra presidentens parti..saa talen var litt hul.
Men han fikk oppheva blokkaden, noe jeg jo maa si jeg var glad for. Aa bare sitte aa vente, med masse rykter svirrende rundt, masse ulike lister som svirra rundt blandt ryggsekkistene, og lite haandfast nytt var ganske kjedelig. Men jeg hadde det jo strengt tatt ikke saa travelt; andre hadde fly fra La Paz de maatte rekke. Et argentinsk backpacker-par tok masse ansvar, proevde aa snakke med baade lokale myndigheter og streikekomite. Noen hadde kontakta ambassadene sine, men jeg foelte ikke helt behovet for det etter bare et par dager. En bivirkning av streiken var jo at man ble kjent med mange andre reisere, siden vi alle soekte som hunder etter siste nytt.

Men naa har jeg altsaa kommet meg til La Paz. Noen av dere (f.eks Turid og Ane Marte) har jo vaert her. Jeg ankom i ti-tida i gaar kveld, saa den fantastiske utsikta naar man kommer inn i byen ovenfra, og rusla en tur innom et par nattklubber med mine venner Steve fra NZ og Woycheck fra Polen. Og i dag har jeg tatt micro-buss hvor folk snakker til deg uansett om du er gringo eller fra Bolivia, jeg har merka hoyden (3600 moh) naar jeg har gaatt de bratte gatene som gir byen et snev av San Fransisco-foelelse, jeg har sett utsikten fra byen; fra annenhver gate skuer du rett mot en snoekledt 5-6000 meterstopp, og jeg har fallt pladask for La Paz.

Saa var det meld-fra-hvor-du-gaar delen: Jeg blir her til mandag, og starter da trekking rundt Huayana Potosi med Alberth Bolivia Tours, fram til onsdag eller torsdag. Og saa faar vi se.

Takk Bodil, for at du ville hjelpe til med oekonomien paa Cinema Paradiso, Uyuni. Skal si fra om det blir aktuelt igjen.
Og; kult aa se at du har lagt deg inn som abonent, Marit. Jeg liker aa blogge, og jeg liker enda bedre at gamle og nye venner leser det jeg skriver.

Alf-Erling

Posted by alferling 12:13 Archived in Bolivia Comments (2)

Ikke vaerfast men streikefast!

sunny -7 °C

Foer jeg forteller om to dager stuck i Uyuni, mens det var streik, 100 backpackere som satt paa gata og venta, og passasjerlister til busser som aldri gikk, saa maa jeg fortelle om veien hit.

Mellom San Pedro og Uyuni ligger innsjoer og fjell i rustroedt, med flamingoer som synes det er helt fint aa bosette seg 3500 meter over havet, og, ikke minst, verdens stoerste saltsjoe, Salar de Uyuni. Siden det er saa mye aa se, er den greieste maaten aa komme seg fram paa aa ta en tour. Vi var 12 stykker i 2 jeeper, kiwier, aussies, en polakk, en canadisk utvekslingstudent og en jente fra Uruguay. Veldig artig selskap, selv om jeg var 15-20 aar eldre enn resten..
Overnattinga var ganske basic, og paa 4500 moh var det ganske kaldt.
Andre natta sov vi i et Hostal de Sal; altsaa et hostel bygd av salt. Litt turist-gimmick, men det var i alle fall varmere enn foerste overnatting paa vei til Uyuni. Veistandarden var omtrent som DnT-stier i Norge, og vaare to sjaafoerer fant fram verktoeykassa hver eneste gang vi stoppa, og fiksa et eller annet paa Toyota-jeepene.
Aller stoerst paa turen var Salar de Uyuni. 12 000 kvadratkilometer med salt-flate. Paa norsk heter det vel salt-sjoe. Hadde jeg tatt bilder og sendt hjem og sagt at jeg var paa en frossen, snoedekt innsjoe tror jeg mange av dere hadde trodd paa bloeffen. For saann ser det ut. Men det er fast, hvit grunn som bestaar hovedsaklig av inntoerka salt. Vanvittig stilig. Den store back-packer-sporten her er aa ta bilder der dybde-foelelsen blir borte. Har gjort et par forsoek, dere kan jo se om illusjonen er til aa tro paa..

Etter to dagers tur kom vi fram til Uyini. Sjaafoeren sa at vi hadde daarlig tid og maatte vaere i Uyuni foer to. etterhvert skjoente vi at det var fordi det skulle streikes for asfaltert, ny vei til Uroru, og at veien inn til byen ville bli blokkert. Sjaafoeren glemte aa fortelle at dette kom til aa vare flere dager...
Jeg var oppe ganske tidlig etter foerste natt i Uyuni, og paa vei til buss stasjonen for aa sjekke om det var noen nye nyheter, moette jeg andre travellers somunne fortelle at det gikk en buss naa! Eller saa snart den var full. Jeg pakka i hurten og sturten, banka paa et par doerer og brakte videre de gode nyheter, og jogga til buss stasjonen. Der var det allerede naermere 30 stykker som venta, det gikk rundt en liste for en buss til Uroru, og jeg regna med aa dra ganske snart.
Klokka 14 hadde det ikke dukket opp noen buss, jeg hadde skrevet meg paa 2 nye lister, og en uofisiell "back-packer-komitee" hadde begynt aa jobbe for aa snakke med streikekomiteen. Det ble skrevet brev som fortalte at vi sympatiserte med deres sak men at noen hadde flight fra La Paz i loepet av det neste doegnet, og ikke synes det var saa artig aa vaere stuck i Uyuni.
Jeg hadde jo egentlig ikke saa darlig tid. Forsinkelsen betyr for meg at jeg maa droppe Potosi og reise rett til La Paz. Kjedelig, men ingen krise. Lokal TV hadde over 1/2 time herfra i gaar, bl.a. med en av mine kiwi-venner som spilte fotball paa gata utafor buss stasjonen. Etter noen timers venting ble det et ganske artig sted, noen hadde gitar, noen sjonglerte mens vi provde aa sortere hvilke rykter vi skulle hoere paa. F.eks. om man skulle tro paa at streikende i Potosi hadde satt busser i brann. Og for en som har utdanning i gruppeterapi er det jo morsomt aa se hvordan folk reagerer i slike situasjoner, og hvem som tar hvilke roller.. den beste kommentaren kom fra min polske venn, han synes at greitt nok var situasjonen interessant men vi kunne gjoere den mer interessant ved aa finne en "unorthodocz way out". Han ville bestikke de militaere til aa ta oss ut..
I skrivende stund har jeg venta vel et doegn, jeg har ikke den helt store krisefoelsen enda og stoler paa at det hele er over i ettermiddag og bussene begynner aa gaa. Dere faar sjekke bloggen og se hva som skjer. Jeg har funnet ut hva jeg vil gjoere om jeg blir vaerende: Kinoen i byen er paasse sliten, og det staar "kino til salgs" med store bokstaver over inngangen. Saa hvis jeg ikke dukker opp i Oslo til hoesten, har jeg aapna Cinema Paradiso i Uyuni!

Nos vemos!

P.S. Rakk ikke aa klippe inn bilder i teksten, men de ligger i galleriet.

Posted by alferling 07:36 Archived in Bolivia Comments (1)

Best og vaerst, fjell, oerken og rafting

semi-overcast 15 °C

DSC_1530.jpg
28. november 2008 floey jeg fra Oslo til Auckland. Det er i dag et halvt aar siden.
Dette gikk opp for meg i dag, paa cafe i San Pedro de Atacama, langt nord i Chile. Jeg hadde satt meg ned for aa ta en kopp Cafe Doble, med den hensikt aa gaa igjennom en bunke med brosjyrer og post-it lapper med turer og aktiviteter rundt San Pedro.
Istedetfor begynte jeg paa en 5-paa-topp-liste, og en 5-paa-bunn. Hukommelsen er jo noen ganger slik innstilt at man husker de gode opplevelsene bedre enn de daarlige. Eller, kanskje det er saann at man husker best de opplevelsene som man har slitt for. Altsaa de som gaar rett fra den ene lista til den andre. De siste kilometrene av Larapinta-trail ved Alice Springs i Australia var en slik opplevelse. Det var 37-40 grader, og ingen skygge. Jeg hadde en sekk som veide tre tonn. Bare noen kilometer foer telegrafstasjonen passerte jeg Stewart Highway, jeg tenkte at den der stasjonen kan da ikke vaere saa spesiell, og proevde haike i 10-20 min foer jeg ga opp og traakka videre. Stien var merka og det var markering for hver kilometer. Jeg begynte aa telle skritt, for aa beregne om de var mye under meteren. Det var toert, det var varmt, og hver kilometer foeltes utrolig mye lengre enn de kilometrene jeg gikk om morgenen, foer sola begynte aa steike.
Den sitron-Fanta'en jeg drakk, rett fra brus-kjoeleren paa kafeen paa telegrafstasjonen etter at jeg kom fram, ligger hoeyt paa best-of-lista.

Siden tiden kan viske ut et par daarlige opplevelser, og loefte opp noen gode, ble det en 4-paa-bunn og en 6-paa-topp liste. Begge listene er ikke-rangert. Jeg starter selvfoelgelig i baann.

  • Paa en sovesal paa YHA i Adelaide, fra overkoeya, maatte jeg 5 ganger paa dass i loepet av natta. Jeg hadde faatt giardia for andre gang (eller det var et tilbakefall fra foerste gang jeg fikk det). Jeg proevde aa ikke puste paa folk jeg snakka med, fordi aanden min lukta raatne egg.
  • Julaften 2008, syklende i motvind og hoeljeregn. Jeg hadde tenkt aa finne et sted paa stranda, ca en dags sykling nord for Wellington, og bli der gjennom jula. Vaeret gjorde at jeg ombestemte meg, og proevde finne et tog til hovedstaden. Foerste by jeg kom til hadde togstasjon men ingen passasjertog. Etter enda 2-3 mil kom jeg til Feilding. Aa skifte til toerre klaer paa togstasjonen, og sitte aa skravle med to meget hyggelige fylliker paa stasjonen mens jeg venta paa det forsinka toget, er derimot en av de opplevelsene som gikk fra svaert daarlig til svaert bra. Men jeg husker ogsaa godt hvor vaat jeg var. En slags foelelse av at regnet hadde trengt gjennom huden, og inn til beinet.
  • I Puerto Natales, foer jeg kom meg til dr. Salazar, var jeg helt sikker paa at jeg hadde svine-'fluensaen. Jeg fant alle symptomene paa nettet,og lurte paa om jeg i det hele tatt burde vaere paa venterommet paa legekontoret.
  • To mil med veiarbeid paa State Highway 1, NZ. Det var foerste dag jeg sykla, gjoerma gjorde at hjulene nesten laaste seg, og jeg lurte paa hva jeg egentlig dreiv med.

Saa til de ubetinget gode opplevelsene:

  • Alle fjellturene paa New Zealand husker jeg meget godt. Flere av dem kunne vaert med paa denne lista. Av de beste var Routeburn og Milford, og aller best Tangariro paa Nordoeya. Fantastisk natur, roede vulkankrater, blaa-groenne innsjoer, og veldig hyggelig selskap.
  • 60 sekunder fritt fall over Queenstown. Et vanvittig kick. Det er ikke mer aa si om den saken.
  • Baattur gjennom de Patagonske passasjer, fra Puerto Montt til Puerto Natales. Fjell, fjorder, sund, og isbreer.
  • Aa naa toppen av diverse pass og fjelloverganger paa NZ. F. eks Haast Pass, mellom Picton og Nelson, og mellom Franz Josef og Fox Glacier. Og aa sykle ned. Beste sykkel-opplevelse er kanskje ned fra Crown Range, NZ's hoeyeste asfalterte vei.
  • Veneningi Boas i Vanuatu. Pluss mange andre opplevelser fra de 2 ukene jeg var der. Jeg har alltid ment at utsagn av typen "-selv om de er fattige saa virker de jo saa lykkelige" er mest en slags mentalhygienisk unnskyldning, fra turister med daarlig samvittighet for sin egen rikdom og verdens urettferdighet. Det som var anderledes i Vanuatu var at selv om folk hadde daarlig raad og levde enkelt, saa var naturen paa oeygruppa slik at ingen sulta. Man blir nemlig ikke lykkelig av aa sulte. Kulturen i landsbyene skapte dessuten et sikkerhetsnett, som tok vare paa sine innbyggere.
  • *****

Nok mimring, og tilbake til naatiden.
Fra Buenos Aires tok jeg nattbuss til Mendoza. Selv om jeg likte BA, saa gikk det opp for meg hvor trangt det er der naar jeg kom ut derfra. Mendoza har vide gater, som en forhaandsregel i tilfelle jordskjelv. Det foeltes som om jeg pusta ordentlig for foerste gang paa to uker. De trange gatene i hovedstaden, med 30 cm brede fortau og busser som dundrer forbi, ga meg litt klaus.
Mendoza ligger midt i et stort vin-distrikt, men siden jeg mistenker at jeg egentlig ikke har saa velutvikla smaksloeker droppa jeg smake-tur. Jeg dro i stedet opp i fjellene en time fra byen og rafta. Elva hadde et kort lite stryk med grad 3, ellers var det grad 2. Altsaa ikke saa veldig heftig rafting, men artig lell, og nesten alle de andre i flaata var argentinere. Jeg hadde skrytt av min omfattende rafte-erfaring til guiden, og ble plassert i front sammen med Guilberto fra Cordoba. Saa jeg har laert meg aa foelge rafte-kommandoer paa spansk: Adelante! Altooo! Atrassss!
DSC_1515.jpg
Siden jeg var paa vei ut av Argentina spiste jeg kjoett fra grillen paa basen til Argentina Rafting til lunch. Det er jo det som er toppen av argentinsk matlaging. Jeg fikk en kjempeklump med kjoett og en salat, og var ikke saa imponert..
Bussturen fra Mendoza, over Andesfjella og inn i Chile var derimot svaert imponerende. Jeg fikk nesten ikke gatt paa dass, fordi jeg ikke torte gaa glipp av 3 minutter av landsskapet. Fjell i ulike toner av roedt, oransj, brunt og rustroedt, med snoedekte topper stikkende opp bak. Vanvittig flott. Jeg tror ogsaa jeg saa toppen av Aconcagua, som med sine naermere 7000 meter er hoeyest paa den soerlige halvkule. Over paa den chilenske sida er det flotte skianlegg. De siste dagene i Argentina fikk jeg et anfall av trang til vinter-aktivitet, og jeg maila nesten alle skistedene i omraadet rundt og mellom Mendoza i Argentina og Santiago i Chile, for aa hoere naar de aapner. Det er ennaa tre uker til, saa jeg valgte aa haste videre mot nord. Tirsdag ettermiddag ankom jeg Vina del Mar, hvor jeg venta 6 timer paa buss videre til San Pedro. Tilsammen tok dermed turen 39 timer. Men bussene i Chile og Argentina er saa bra at det er helt greitt aa reise lange strekker. Meget gode seter, og dessuten gode veier. Jeg klarer meg med nest-best-klasse, semi-cama. Aller-best er "Cama" hvor det bare er 3 seter i bredden, og man kan lene seg saa langt bak at det omtrent blir en seng (-Cama betyr; akkurat: seng).

Forresten, jeg rakk en ting til foer jeg dro fra Mendoza: 25.-mai-feiring. Revolusjonsdagen, og nasjonaldag i Argentina. I en park rett ved mitt hostal var det feiring med dans, sang og mer kjoett. Og der ble jeg staaende og snakke tysk, med en kar som hadde bestefar fra Hamburg og hadde tatt kurs paa Goethe-instituttet i byen. Hadde min spansk-profesora visst det...
DSC_1482.jpg
En god natts soevn nord for Vina del Mar vaakna jeg, trakk fra gardinet og saa at vi hadde kommet inn i oerkenen. Resten av dagen, helt fram til San Pedro, kjoerte vi gjennom Atacama-oerkenen, som er den toerreste i verden. Det var klar blaa himmel, langt mellom folk, og bussen holdt jamt en kilometer eller to under de tillatte 100 km/t (-et display rett over hodet mitt viste farta).

Ankomsten til San Pedro var en av disse deilige opplevelsene av at folk gjoer mer enn du har forventa. Siden bussen kom fram naermere klokka tolv paa kvelden hadde jeg bestilt rom. Jeg liker egentlig ikke aa komme fram saa sent; det er baade enklere og sikrere aa finne fram i dagslys. Hostel Solor laa utenfor kartet over byen i min South American Handbook, saa jeg var innstilt paa aa ta taxi. Men naar jeg henta ut sekken min fra bagasje-rommet, sto det en mann og en dame bak meg, med en lapp hvor det sto "Als Sandoy" og kikket spoerrende paa meg. Jeg nikket si! si!, og takket saa mye naar vi satt i pick-up-en paa vei til hostelet.

Siden en av funksjonene til denne bloggen er aa foelge fjellvettregel nr. 2, avslutter jeg med planer for de neste dager: jeg blir to netter til her, saa drar jeg inn i Bolivia og til Uyuni. Og derfra drar jeg hoeyst sannsynlig nordover, mot verdens hoeyestliggende hovedstad.
Og saa ser jeg fram juli, da jeg faar selskap av Frode i Quito, og vi skal farte gjennom Equador og Colombia sammen!

Amigas y amigos; nos vemos! Suerte!

Alf

Posted by alferling 05:12 Archived in Argentina Comments (4)

Boca Juniors- Defensor 0-1

(Boca, Buenos Aires 21. mai)

sunny 25 °C

boca3.jpg
Etter at Boca klarte 2-2 i bortemoete mot Defensor i Montevideo 14. mai, var det nok mange av fansen som hadde trodd at hjemmekampen skulle bli en parademarsj mot avansement i Copa Libertadores. Kampen ble spilt paa tradisjonsrike La Bombanera, torsdag kveld.
Boca startet med hoeyt press, men fikk lite uttelling for sjansene sine. 20 minutter ut i foerste omgang fikk Defensor et heldig kontringsmaal.
Etter dette gikk mye av trykket ut av baade kampen og hjemmefansen. Bloggens utsendte sportsreporter hadde kanskje ventet mer latinsk engasjement paa tribunen, men fansen kom bare til liv periodevis naar Boca var i angrep. Da svingte imidlertid sjokolade-eska, som hjemmefansen kaller den karakteristiske stadion; med tribuner paa bare 3 sider.
boca1.jpg
Selv om Boca foerte stort sett hele kampen, var ikke tapet ufortjent. Maradonas gamle lag skapte mange sjanser og pressa store deler av kampen, men var ineffektive i gjennombruddsfasen og seine i angrep.

Defensor gaar videre til kvartfinale mot Estudiantes, ogsaa de fra Argentina. Ellers domineres sluttspillet i Copa Libertadores i aar av brasilianske lag.

Bloggen beklager kvaliteten paa bildene fra kampen. Av sikkerhetsmessige aarsaker valgte den utsendte aa la speilreflekskameraet ligge paa hotelrommet, og bildene er derfor tatt med svaert daarlig telefon-kamera.

AETET, Buenos Aires)

Posted by alferling 12:50 Archived in Argentina Comments (1)

(Entries 11 - 15 of 46) « Page 1 2 [3] 4 5 6 7 8 9 10 »